|
|
|
|
- et prosjekt i regi av Drivhuset, skapt og gjennomført av DAK-ensemblet:
Lise Herland -
installasjonskunstner/musiker
Snorre Hvamen -
skuespiller/performance-artist
Håkon Stene -
slagverk
Jon Halvor Bjørnseth -
musiker/komponist/verkstedsleder
Scenografi: Kjersti Svendsen
Scenen er et kjøkkeninteriør der alle ting er utstyrt med skjulte mikrofoner. Hver minste bevegelse blir forsterket. Et kjempemessig forstørrelsesglass for lyd som gjør at aksjoner og hendelser på dette kjøkkenet blir til noe annet enn i det private hjem - musikk, performance, teater, poesi…
5 faser:
1.
Pilotprosjekt med 9. trinn på Kastellet skole 13. - 16.
september
2. Improvisasjon på Fritt Fall 24. september
3. Interaktiv
lydinstallasjon på
figurteaterfestival i Trikkestallen 15. - 18 . okt.
4.
Skolesekken: performance og mini-verksteder med 30 skoleklasser 7. -
18. nov.
5. Avslutningsforestilling - DAK helaften med
gjesteartister 18. november kl. 19.00
Denne rapporten handler mest om fase fire – tilbudet til Den Kulturelle skolesekken i Oslo
DAK-konseptet ble uttenkt og beskrevet i august 2004 av Lise Herland og Jon Halvor Bjørnseth. Idéen til prosjektet kommer fra flere tidligere prosjekter der møbler og dagligdagse gjenstander gjøres om til instrumenter og lydskulpturer. Nå var ønsket å rendyrke dette konseptet og bygge et helt rom der hele interiøret er oppmikket slik at lyden av enhver bevegelse ville bli forsterket. Kontaktmikrofoner skulle bygges inn i alt slik at lydene kom fra flere små og store høyttalere med og uten digitale effekter. Målet var å kunne utforske en spenning mellom det svært konkrete og dagligdagse og det overraskende, usannsynlige. Hensikten var å bruke denne unike arena som en base for flere ulike uttrykk, og dessuten å lage et åpent og tilgjengelig møtested der også publikum – besøkende skoleklasser – skulle få delta i et mini-verksted med en skapende prosess frem mot en fremføring.
Gjenomføring:
1. Første fase foregikk på Kastellet skole i uke 39. Her ble samtlige elever på 9.trinn tatt med på et kombinert snekre- og spille- og idémaker-verksted. Dette ble også DAK-ensemblets første anledning til å jobbe tett sammen i praksis. Responsen fra elevene var meget entusiastisk. Noen sagde, skrudde og snekret på gamle kjøkkenbenker, mens andre fokuserte på fremføring av muskk eller bevegelser. De ulike aspekter ved arbeidet appellerte til ulike temperamenter. Det var rom for snedig uttenkte konstruksjoner, dramatiske fremføringer og musikalsk samspill, og dette var kanskje en grunn til elevenes positive instilling. Prosjektdagene ble avsluttet med en felles performance/konsert i skolens åpne samlingsrom/aula. Fremførelsen rommet alt fra superkonsentrert minimalisme fremført i dyp stillhet, til løssluppen action med overraskende poenger og humor.
Som vi hadde håpet på forhånd hadde prøveuka gitt oss konkrete svar på noen spørsmål:
# hvordan tar elevene de kreative utfordringene i et slikt prosjekt?
- de tar det helt fint, skjønner poenget med abstraksjonen og er helt klare til å utforske sine egne uttrykk i en for dem ny og uvant sammenheng.
# hva slags møbler, gjenstander og scenografi skal vi bygge videre på?
- et sentralt plassert respatexbord med 4 stoler blir et midtpunkt på scenen,
- kjøkkenbenker med skuffer og skap
er bra platform for mange slags lydmekanismer
- ellers er nesten all slags kjøkenutstyr mulig å
benytte – kun fantasien setter grenser
# hvordan fungerer
samspillet i DAK-ensemblet og hvilken retning skal vårt eget
stykke få?
Vår første improvisasjoner vær svært givende, og ga håndfaste idéer om både rene musikkstykker og performance.
2. Fritt Fall på Blå 24.09.05
DAK var med som trio med Snorre Hvamen, Lise Herland og Jon Halvor Bjørnseth.
I denne sammenhengen valgte DAK å bruke konkret matlaging som en ramme, med bl.a. live vafelsteking, kaffekoking og pop-corn-popping. Det ble en artig seanse, med en del nyheter i lydbildet – popcorn-popping under et oppmikket glasslokk ga en fantastisk accellerando og crescendo. Ellers fungerte det best når man klarte å stilisere og rendyrke enten det musikalske eller det konseptuelle.
3. Interakiv
lydinstallasjon
på figurteaterfestival
i Trikkestallen 15. - 18 . okt.
Et
forsøk på å rendyrke det konseptuelle, var
da kjøkkenet ble rigget opp som
interaktiv lydinstallasjon i fugleburet ved Trikkestallen. Det er
alltid spennende å se hvordan publikum forholder seg til
interaktive installasjoner. Lokkematen til deltagelse var gratis
kaffe, saft og vaffler- men som selvservice.
Lise var alene om oppdraget og hadde på seg kjøkkenvertinne forkleet sitt og ønsket folk velkommen inn.
Kjøkkenet var ikke malt i ensfarget farge enda, noe som passet fint til illusjonen av et hjemmekoselig kjøkken.
Figurteaterfestivalen hadde publikum i alle aldre. Publikum fikk selv utforske installasjonen, lete seg frem til hvor lydene kom fra, åpne skuffer og skap, og steke sine egne høyfrekvente vafler. Erfaringen viste at både voksne og barn syntes det var spennende å utforske. En tendens var at de voksne likte å ta tid og kunne utforske f.eks. skjærebrettet lenge. Mens barna lekte mest med det som gav lydlige resultater fort, f.eks.gulvplate, skrikeskap og skuffer. Publkumsmassen forandret seg hele tiden og forholdt seg ulikt til installasjonen. Til tider søkte de sammen som gruppe og deltok i en spontane jamsessioner og brukte installasjonen som instrument. En åpen gruppe kan være lett og lede til aksjon, hvis en person viser en ting følger resten med på aksjonen. Til andre tider ruslet folk rundt og hørte på lydene.
Visningen gav ideer til videre utvikling av konseptet.
4. Sjokoladefabrikken 7. – 18. november - Skolesekk for 921 besøkende
Drivhuset ble utover høsten klar over at vår opprinnelige plan om å spille i Seilduksgt. 25 måtte endres – gårdeierne i Seilduksgt. var opptatt av kommunepolitisk tautrekking om riving og utbygging av leiligheter i kvartalet. På tross av tidlige signaler om at vi kunne disponere tilstøtende rom som stod ledig, ble det ikke slik likevel. Etter tips fra Black Box Teater fikk vi i stedet istand en avtale om å benytte den tidligere prøvesalen til Det Norske Kammerorkester som ligger i Stockholmgt. 12. Dette var en stor luftig sal med lyddempende trevegger og en behagelig akustikk. Lokalet ligger litt bortgjemt til i 3. etg. i en ganske sliten del av den tidligere Bergene sjokoladefabrikk.
FORBEREDELSENE:
Fra 1. november rykket vi inn med vår stadig større samling av kjøkkenmøbler og utstyr. Vår scenograf Kjersti malte alle kjøkkenbenker, hyller og møbler i en gråblå grunnfarge, og fant et visuelt konsept med kontrasterende knalloransje farger på brødbokser, plastboller. 12 store finerplater ble også malt og montert som tre vegger som avgrenset scenerommet. Alle i teamet deltok i noen hektiske dager med montering og utprøving av lyd og mikrofoner. Nye oppfinnelser som et dikt-lesende kjøleskap og en kaffekjel som sklir langsmed en hylle styrt av snorer fra en skapedør kom til. Lise og Håkon øvde inn stykket ”Geraüsche” laget av Carola Bauckholt, og det ble funnet fine mikrofonplasseringer som gjorde at alt fra sprettballer, ketchupflasker til kassett-cover fikk en riktig plass i lydbildet.
Video ble brukt som et live-element ved at et kamera ble hengt i taket rett over det sentralt plasserte respatexbordet. Bildet fra kameraet ble vist direkte på scenens bakvegg. Alle begevelser på bordflaten skapte nå ikke bare overraskende sterk lyd, men også visuelle mønstre i et uvant fugleperspektiv.
INNHOLDET:
Etter mye montering og prøving ble kjøreplanen laget med en disposisjon slik vi beskrev i de første søknadene.
DAK-ensemblet spiller (Respatexaco + Lydsaus)
Elevene involveres i fremførelse/konsert (Mør Krafsing + Jam med start/stopp)
Verkstedsarbeid i 4 mindre grupper der samtlige elever deltar aktivt
Avslutningskonsert med elever i samspill med DAK-ensemblet
Fast start var stykket Respatexaco – for bord og fire stoler, blyant og papir samt en enkel ekko-effekt. Stykket var utviklet av DAK-ensemblet basert på et grafisk partitur fra Jon Halvor, og inneholdt både visuelle og rytmiske elementer.
Deretter innledet Snorre med å snakke om hvordan mat ofte lages med oppskrifter, og at man i Det Avlyttede Kjøkken kan tilberede lyd utifra oppskrifter. To elever ble invitert opp for å delta i tilberedningen av Snorres lydoppskrift MØR KRAFSING. Her fikk de på hvert sitt bordhjørne bruke henholdsvis visp og rasp i en kontrollert og rolig fremføring der alles ører måtte strekke seg for å høre nyansene i de underlige lydene.
Lyd-saus med ketchup (Geraüsche av Bauckholt + eggedeler-impro) var nok en oppskrift spilt av Lise og Håkon fra kjøkkenbenken bakerst på scenen. Det grafiske partituret inneholder nøyaktig beskrivelse av 5 lydkilder til hver musiker, og er laget basert på samtidige ”akkorder” med mye stillhet i mellom hver hendelse. Et stykke ut i fremførelsen blander Jon Halvor og Snorre seg inn ved å åpne en skuff som inneholder eggdelere, og starte en improvisasjon i samspill med ketchup-saus-lydene.
Jam-session med start- og stoppsignaler var neste post i pogrammet. Her lanseres idéen om at én lyd kan fungere som start og stoppsignal for én musiker. Noen utvalgte elever kom opp og fikk bruke metallboller eller andre sterke lydkilder som signal og kunne på den måten selv bestemme når ”sin” musiker skulle starte og stoppe. Noen ganger fikk også resten av klassen oppgaver som et talekor styrt av Snorre. Ofte avtalte man også et fast sluttsignal – for eksempel når alle eggeglassene falt fra hyllen og ned i vasken.
Verkstedsarbeidet startet med rask oppdeling i 4 tilfeldig sammensatte grupper som sammen med hver sin DAK-utøver startet en kreativ prosess frem mot en fremføring. Noen tok med seg småinstrumenter og gikk til et mindre grupperom, eller jobbet på gangen, mens andre kunne være igjen inne i scenerommet og planlegge sine aksjoner der.
Gruppene fikk forskjellig fokus – hos noen var det koordinert samhandling, bevegelser i rommet, og variasjoner over forventet kjøkken-oppførsel som stod sentralt. Andre grupper laget rene musikkstykker, mens noen arbeidet med tekst i retning av surrealistiske dikt , talekor eller rap som kretset rundt mat og kjøkken-assisiasjoner. Elevene var svært entusiastiske og ofte fulle av egne idéer til hva de kunne gjøre.
Avslutningskonserten bestod i at de fire gruppene fremførte sine resultater med eller uten hjelp av DAK-musikerne. Når man var kommet så langt hadde det gått omtrent en time og ti-femten minutter siden oppstarten, og det føltes riktig å slippe elevene av gårde. Med seg på veien fikk de et ark med en lydoppskrift kalt ”Knekt stilk med smell”.
Responsen var meget god både fra elever og lærere. Elevene syntes det var gøy, og lærerne ga positive tilbakemeldinger både for et originalt konsept og for den aktive formidling som DAK-ensemblet gjorde. Dersom man på forhånd hadde trodd at konseptet Det Avlyttede Kjøkken ville være uvant og sært så ville man nok bli overrasket over hvor direkte barn og unge tar et slikt konsept. Det er direkte opplevelser og direkte utfoldelse der hele spekteret av musikalske, visuelle og verbale virkemidler tas ibruk. Det ble ikke reist intrikate spørsmål om hvordan man definerer dette som kunsthandlinger eller som konsert. Men alle fikk oppleve at mange slags uttrykk kunne spille seg ut i dette spesielle kjøkkenet. Kanskje kjøkkenet representerer det mest hverdagslige, funksjonelle og konkrete i verden? Er det derfor idéen om kjøkkenkunst, kjøkkenmusikk, kjøkkenteater egentlig er et svært lettfattelig bilde på relasjonen mellom kunst og virkelighet? Så fort klassene kom inn og fikk se kjøkkenrommet sjønte de mye av opplegget. Her møtte de noe som både var ekte kjøkken, men samtidig helt tydelig en scene med kulisse-vegger, teaterlys, mikrofonledninger og annet ”juks”. Som utøver oppleves det som om man får ”hjelp” av et slikt scenerom – man får lett fokus når man har akustikk, scenografi og lys på sin side.
Samspillet med elevene fikk også drahjelp i en slik setting. Selve lydfrembringelsen på hver enkelt lydkilde er lett å få til, og gjør at mange får lyst til å prøve selv. Når spilleteknikken er enkel kommer fokus raskere over på strukturer og på hva idéen bak fremføringen skal være. Slike perspektiver er nyttige å ha med seg videre når man skal oppleve eller selv produsere kunst og musikk av ulikt slag.
Tilsvarende scenerom hadde nok vært vanskelig å gjenskape som et mobilt turnékonsept. Lærerne som kom var også positive til å gjøre en reise i Oslo, og mente at det var bra for elevene å få et aktivt forhold til nye bydeler og miljøer som elevene kanskje ikke kjente så godt fra før. Dette var oppmuntrende erfaringer i forhold til Drivhuset som i flere av sine nåværende og kommende prosjekter tar utgangspunkt i at elevene kan oppsøke kulturen og ikke omvendt.
Påmeldingen fra skolene ble en omfattende affære å håndtere. Oslo Kommunes ordning ligner ikke på andre fylker/kommuner Drivhuset har hatt oppdrag for tidligere der det som regel har vært en sentral koordinering av påmeldingen.
Når man først skal håndtere dette selv hadde det uten tvil vært svært arbeidsbesparende dersom man hadde fått anledning til å fylle opp bestillingsboken etter hvert som de interesserte meldte seg. Slik fungerer det jo i det frie kulturlivet for øvrig – billetter legges ut og blir bestilt etter først til mølla-prinsippet uten at noen synes det er urettferdig.
Det oppleves tungrodd å måtte fortsette å registrere interesserte skoler lenge etter at tilbudet var overtegnet, for deretter å foreta loddtrekning, for deretter å sende ut tilbud om dag/tid til de utvalgte, for til slutt å måtte purre gjentatte ganger på om tildelt dag og tid er akseptert.
Det fine med en viss overtegning er selvfølgelig at man har en venteliste som fungerer – én skole valgte å melde seg av tilbudet på under en ukes varsel, men da klarte man likevel å gi tilbudet til en annen skole.
4. Avslutningsforestilling DAK helaften 18. november
Dette ble en hyggelig avslutning på DAK-prosjektet der også andre utøvere fikk utforske potensialet i DAK som en åpen arena. DAK-ensemblet innledet med noen av sine ”vanlige” stykker, og deretter fulgte innslag med bl.a. Ingvild Wærhaug – vokal, danserne Jonas Kure Buer og Helene Vada fra ”Folkebevegelsen for synkron samhandling”, samt en rekke improvisasjoner med ulike besetning. Det å invitere flere utøvere til samme arena ga mersmak, og i en evt. neste oppsetning av DAK kan det være aktuelt å legge mer vekt på denne siden av prosjektet.
Dokumentasjon på internett.
Drivhuset har begynt å legge bilder, lydopptak og annen dokumentasjon fra DAK på nettet:
http://drivhuset.musikkverksted.no/DAK
En kopi av denne rapporten vil også ligge tilgjenglig på samme adresse.
Økonomi
Prosjektet har latt seg gjennomføre ved hjelp av støtte fra Norsk Kulturråd kr. 140.000 – til utvikling av prosjekter for Den Kulturelle Skolesekken, og med egenandel fra Oslos Kulturelle Skolesekk på kr. 30.000. Opprinnelig lå det inne forhåpninger om støtte også fra flere andre hold bl.a. Fond for utøvende kunstnere, men her kom det et avslag relativt sent i prosessen. Dette førte til at selv når alle kostnader er redusert maksimalt må Drivhuset selv dekke opp for et underskudd på kr. 12.777. Dette kan likevel forsvares som utviklingskostnader til et spennende og vellykket konsept som vil kunne generere nye oppdrag i fremtiden.
Planer videre
Drivhuset tar vare på instrumenter og scenografi med tanke på evt. nye oppsetninger av Det Avlyttede Kjøkken. For at prosjektet skal holde seg levende er det nærliggende å tenke nytt og fritt om hva en evt. neste versjon av DAK skal inneholde. Nye stykker, nye lydkilder, ny besetning? Det Avlyttede Kjøkken som en arena som stimulerer til kreativitet både for store og små har vist seg å være en ubetinget suksess!
