23. juni 2005 Fagfokus

Et kreativt drivhus

I Jon Halvor Bjørnseths drivhus får barna være kreative lydkunstnere som snekrer, spiller, leker og skaper. Selv liker han å klimpre på brødbokser.

I et telt på Kalvøya utenfor Oslo står en musikkpedagog og sager. Barnas Kulturfestival 2002 er i gang, og Jon Halvor Bjørnseth frelser barn til musikkens forunderlige verden over en lav sko. Han står blant groteske lydskulpturer, snekkerverktøy, bilfjærer, forsterkere, krykker med kontaktmikrofoner, brødbokser med strenger og diverse andre duppeditter. Drivhuset har inntatt plenen med sitt instrumentoppfinneri.
– Hvem vil lage et instrument? roper Bjørnseth og får svar. Ine og Oda vil gjerne lage instrumenter, og Bjørnseth går i gang med å instruere byggingen av en duocord – et strengeinstrument med to strenger: Ett til Ine og ett til Oda. Derfor står han altså nå og sager.

Verkstedarbeid
Stiftelse Drivhuset har etter hvert etablert seg som et solid kompetansesenter for verkstedarbeid på musikkområdet. Instrumentmakeriet er bare en liten del av virksomheten. Utallige musikkskoler, videregående skoler, folkehøgskoler, konservatorier og musikkskolelærere har møtt Bjørnseth og hans samarbeidspartnere på kurs og prosjekter rundt om i det ganske land. I tillegg har Drivhuset stått bak et par skolekonsertproduksjoner i samarbeid med Rikskonsertene, og ansvar for Ultimafestivalens årlige barne- og ungdomssatsing, Bryt Lydmuren.
– Kjernen i Drivhusets virksomhet er aktive deltakere som lager og spiller sin egen musikk sammen med profesjonelle musikere og komponister, forteller Jon Halvor Bjørnseth.
– Gjennom øvelse og improvisasjon finner deltakerne fram til eget musikalsk materiale, og med dette som utgangspunkt arbeider alle sammen om å forme et helhetlig musikkstykke.

Praktisk bakgrunn
Et vanlig Drivhus-prosjekt går som følger: En gruppe barn eller ungdom møtes i et par dager. Kanskje spiller de vanlige instrumenter, kanskje har de fått låne noe fra Drivhusets samling absurde «ikke-instrumenter». En kreativ prosess uten bestemt sjanger begynner fra ingenting, og ender i en forestilling eller performance. Stikkordet er verkstedarbeid.
– Skapelsesprosessen er helt åpen. Det som er viktig, er å se hvordan man med enkle midler kan organisere og kommunisere med unger i en gruppe, sier Bjørnseth.
Han legger vekt på at han selv har latt seg inspirere av å oppleve flinke pedagoger, snarere enn å lese teorier – fra afrikanske musikere med trommer, til London Sinfoniettas pedagogiske arbeid.
– De jobber alle med utgangspunkt i grunnleggende tramp og klapp og «Nå-har-vi-det-hyggelig», og tar det videre derfra. Med et slikt utgangspunkt kan man få til mye – også kompleks og avansert musikk.

Nysgjerrighet
I tillegg til instrumentoppfinneriet, er Drivhuset på plass på Kalvøya med et eget samspill-telt. Når teltet er fullt, og ungene har sprunget rundt og slått på alt som er i nærheten i noen minutter, samles troppene til enkle rytmiske hermeleker, soloinnslag og samlet start og stopp. Etter 10 minutters øving framfører «ensemblet» et stykke for foreldrene, og så kan nye horder slippes løs på rytmeinstrumentene. Dette er verkstedarbeid i hurtigformat.
– Første gangen ungene lager lyd, velger de det enkleste, det som fungerer. Er det en tromme, slår de løs. Neste gang forsøker vi å så frøet om å raffinere: «Det vi allerede har prøvd, det kan vi, og det vet vi virker. Derfor kan vi prøve noe nytt nå!». I denne prosessen har alle lov til å tenke og komme med forslag, og gradvis blir samspillet mer organisert og nyansert. Vi jobber med naturlig oppbygging av musikalsk erfaring.
– Drivhuset befinner seg relativt langt unna det tradisjonelle pianotante-samlebåndet?
– Treningsaspektet kommer litt etter hvert, men det er svært underordnet hos oss. Det er så godt ivaretatt ellers – hele systemet er bygd opp på den måten: «Øvelse gjør mester».

Mer verkstedtenkning
Bjørnseth mener at det ikke er noen motsetning mellom det de gjør og mer tradisjonell musikkskoleundervisning.
– Jeg har ikke noe behov for å si at kulturskolene tar feil, men verden er stor og har plass til mye. Verkstedarbeid bør være en integrert del av alle kulturskoler – i tillegg til pianotantene. De som spille gitar og de som spiller saksofon bør kunne møtes en gang iblant – i en sammenheng som ikke er skolens orkester.
Denne sammenhengen kan også være uten de vanlige instrumentene.
– Man kan jobbe med de samme prosessene på instrumenter som ikke krever teknikk eller kunnskap. Da er lyd og ideer i sentrum, og organiseringen blir viktig.
En rekke kulturskoler har benyttet seg av Drivhusets tjenester. I Tønsberg var alle elevene samlet i to hele dager, og på Ås bruker de verkstedarbeid som en slags førskole. Drivhuset har også vært innom en del folkehøgskoler og konservatorier – i tillegg til Barratt Dues Musikkinstitutt.
– Stephan Barratt-Due er helt på linje med oss, og mener at denne typen arbeid er viktig for å utvikle en selvstendig holdning hos studentene – for å skape selvstendig tenkende kunstnere.
Alle Drivhusets prosjekter – enten de er korte eller lange – ender med en forestilling eller performance, og både resultat og prosess blir naturlig nok sterkt preget av de lokale forhold.
– Vi vil at ungene skal få med seg en tro på at de selv kan uttrykke sine ideer og at disse ideene er verdt å bygge videre på. Vi vil at de skal bygge opp en nysgjerrighet på hva andre har ment med sine uttrykk, og vi vil gi dem umiddelbar samspillglede: Når var det gøy? Jo, når det svingte, når alle traff på likt, eller når vi skapte en stemning sammen.

Inodafon
I instrumentbyggerteltet har Ine fått spikre stemmeskruer og Oda stramme gitarstrenger, og duocorden er straks ferdig.
– Nå mangler vi bare et navn. Hva synes dere instrumentet skal hete?
Det har verken Ine eller Oda tenkt på, men Bjørnseth har sjarmert småpiker før:
– Mange instrumenter heter jo noe med fon – det betyr «å klinge». Hmmm... Hva synes dere om Inodafon?
– Ja!, ja!, nikker Ine og Oda energisk, mens foreldrene smiler fra øre til øre.
Drivhuset
Drivhuset – stiftelsen for musikalsk verkstedarbeid, ble opprettet i 1998, og holder til i egne lokaler på Grünerløkka i Oslo. Stiftelse er uavhengig, og ledes av et styre med initiativtaker Jon Halvor Bjørnseth i spissen. Drivhuset driver utstrakt pedagogisk prosjektarbeid over hele landet, i tillegg til å kurse musikkpedagoger. Stiftelsen har en rekke musikere, komponister og pedagoger knyttet til seg som kursholdere for lengre eller kortere perioder. Stiftelsen mottok etableringsstøtte fra Norsk kulturråd i 1999-2001.

Tekst: Amund Sjølie Sveen, for Musikk-Kultur